Verdensbanken og IMF tviler på at investerings-avtaler gir mer investeringer

Hvorfor inngå en investeringsavtale? Implisitt inngår et utviklingsland en byttehandel: vi gir deres investorer flere rettigheter mot at vi får flere investeringer.

Det er bare et problem. De nye rettighetene trår i kraft i det avtalen er ratifisert, mens de økte investeringene bare kommer hvis investorene vil. Det er med andre ord et empirisk spørsmål om en investeringsavtale gir økte investeringer, og Verdensbanken og IMF er i tvil. I et policy-paper skrevet av International Institute for Sustainable Development (Chatham house) ble det vist til disse to relativt nye dokumentene der VB og IMF gir uttrykk for denne tvilen.

World Bank, Global Economic Prospects and the Developing Countries 2002 og
Eswar Prasad et al., "Effects of Financial Globalization on Developing Countries: Some Empirical Evidence." IMF, March 17, 2003.

Det virker rimelig at en investeringsavtale ikke er det som utgjør tungen på vektskålen for direkte investeringer til utviklingsland. Forhold som er viktigere må vel være: god forventet avkastning, god tilgang på innsatsfaktorer, infrastruktur, lønnsnivå, gode institusjoner, etc. I et slikt perspektiv er det ikke like avgjørende om investoren får litt mer forutsigbarhet som følge av en investeringsavtale. Men det er klart at for de som allerede investerer, så er ikke slik beskyttelse noe å forakte. De får jo en gratis forsikring for sine investeringer.

Les Chatham house-paperet: "Investment, Doha and the WTO," Background Paper to the Chatham House Meeting on Trade and Sustainable Development Priorities Post-Doha, April 2003. www.iisd.org/pdf/2003/investment_riia_iisd.pdf

Investorer kan saksøke u-land

Kommer akkurat tilbake fra en veldig interessant, og sjokkerende forelesning med en Gus Van Harten - juss-fyr på LSE om noe jeg tidligere har sortert i boksen: komplisert og sikkert ikke så viktig. Det jeg lærte var dette:

Det finnes mer enn 2200 bilaterale investeringsavtaler (BITs), de aller fleste mellom et rikt og et fattig land og de aller fleste signert etter 1990. Det er 225 kjente dommer, og to tredjedeler av disse er vedtatt etter 2002. UNCTAD har oversikt over alle dommene og for å se på de konkrete avtalene (bare 10-12 sider lange) kan du gå hit:

http://www.unctad.org/Templates/Page.asp?intItemID=2344&lang=1

Grunnen til at forelesningen var sjokkerende var denne:

Tilsammen utgjør disse avtalene et system der investorer kan saksøke selvstendige land, og der avgjørelsen overprøver vedtak som kan være gjort av demokratiske myndigheter eller høyesteretter i disse landene. To eksempler:

1. CME vs. Tsjekkia. I mars 2003 vedtok en meglerdomstol i Sverige, utnevnt som tvisteløsningsorgan i en BIT mellom Tsjekkia og Nederland, at det nederlandske selskapet CME Czech Republic skulle få godtgjørelse på 353 millioner dollar. Årsaken var at CME, som drev en komersiell TV-kanal i Tsjekkia, mente de hadde tapt penger på at Tsjekkiske myndigheter hadde vedtatt minstekrav om Tsjekkisk-produsert materiale på kanalen. Summen utgjør et helt helsebudsjett i Tsjekkia. Det som gjør dette enda mer ekstremt er at eieren av CME Czech Republic, amerikaneren Ralph Lauder, også gikk til sak mot Tsjekkia over den samme saken gjennom BITen mellom USA og Tsjekkia - og der tapte han.
2. Investorer i Argentina etter krisa i 2001. To amerikanske investorer har vunnet saker og Argentina er blitt dømt til å betale dem godtgjørelse for penger de tapte da landet løsnet på bindingen mellom pesosen og dollaren under den finansielle krisen i landet i 2001. Ordlyden i BITen som ble lagt til grunn var at investorene ikke hadde fått "fair and equitable" behandling. Nå ser det ut til at Argentina vil forsøke å omgå disse kravene, bl.a. gjennom sin egen høyesterett. Problemet, i følge Gus Van Harten, er at denne ikke har noen myndighet over tvistedomstolen. Dermet har investorene rett til å gå til andre land og kreve Argentinsk eiendom i de landene konfiskert.
   

Det juristen Van Harten mener er noe av det største problemet er tvisteløsningsdomstolene. Det er noen internasjonale organ som eksisterer som blir utnevnt som tvisteorgan når BITene blir signert, men de er alle slik at meglerne blir utnevnt fra sak til sak. Van Harten peker på to problemer: det ene er at de meglerne som blir utnevnt med god grunn kan forventes å være til fordel for investorene, en utnevnes av investoren, en av det saksøkte landet og det tredje av tvisteløsningsdomstolen selv. Det andre problemet er at siden meglerne ikke har fast stilling, så er det i deres økonomiske interesse å opptre slik at investorer ønsker å bringe saker inn for disse tvisteløsningsorganene. Van Harten mener at man vil løse dette problemet ved å inngå en internasjonal avtale som sier at alle som signerer overfører tvisteløsningen i sine BITer til en internasjonal investeringsdomstol . Da vil man kunne ha fast ansatte dommere som ikke må dømme med tanke på framtidige oppdrag, samt en mulighet til å etablere et system for presidens.

Avslutningsvis: det er mye snakk om at WTO begrenser u-lands politiske handlingsrom. Men sammenlignet med BITer er WTO en drøm! Disse BITene er konstruert ene og alene for å beskytte investorers mot myndigheter i vertsland, og siden u-land i stor grad er mottakere av investeringer ender disse avtalene opp med ensidig å gi fordeler til det rike landet de inngår avtalen med. Hvorfor land ender opp med å signere disse avtalene likevel, er jo et interessant spørsmål.

Enda mer avslutningsvis: Van Harten pekte på at hvis det bare handlet om å tiltrekke seg konkrete investorer som ikke stolte på landets rettsvesen etc, så ville det vært fullt mulig for landet å inngå en kontrakt med det ene selskapet som ville gitt det selskapet like omfattende rettigheter som det ville fått gjennom en BIT, men uten samtidig å gi den samme retten til alle framtidige (og i mange avteler: eksisterende) investorer.

Mer om jussen: Van Harten, Gus. 2005. Private authority and transnational governance: the contours of the international system of investor protection. Review of International Political Economy 12:4

Mer om politisk handlingsrom i WTO vs. bilaterale avtaler: Shadlen, Ken. 2005. Exchanging development for market access? Deep integration and industrial policy under multilateral and regional-bilateral trade agreements. Review of International Political Economy 12:5